POLYGRAFEN

Sunday, March 26, 2006

Norske soldater i krig.

Angrepet på den norske militærbasen i Maymaneh i Afghanistan i februar klargjorde for alvor at Norges ambisjoner om å stille militære mannskaper til disposisjon i ustabile områder utenfor landets grenser innebærer en betydelig risiko. I Maymaneh utviklet det seg til direkte kamphandlinger mellom Afghanske opprørere og norske soldater. Angrepet varte i flere timer og de norske styrkene var faktisk ferd med å gi tapt da engelske soldater kom dem til unnsetning. I følge offisielle norske tall ble 4 Afghanere drept og 6 Nordmenn skadet i denne aksjonen. Det kunne ha gått mye verre, men heldigvis for nordmennene så hadde de oddsen på sin side denne dagen.

Det burde ikke komme som noen stor overraskelse for noen at slike insidenter ved jevne mellomrom kommer til å inntreffe når myndighetene i stadig større grad ønsker å sende militært personell ut på risikofylte oppdrag. Norske styrker vil også i fremtiden komme opp i liknende situasjoner og det er ikke alltid gitt at våre styrker vil ha like mye flaks som de hadde i Maymaneh. For det er faktisk krig det dreier seg om, væpnet kamp mellom stridende der den ene parten etter beste evne forsøker å ta livet av den andre. Tap av personell er ikke noe som kun skjer hos Amerikanere og Engelskmenn. Nordmenn har på ingen måte imunitet mot slike tap.

Norske myndigheter var også i tiden rett etter denne insidenten veldig tilbakeholdne med innformasjon om hva som faktisk fant sted i Maymaneh. Det ble først påpekt at det kun ble avfyrt skarpe varselskudd, og at kun gummikuler og tåregass ble avfyrt direkte mot angriperne, noe som senere ble tilbakevist. Norske styrker avfyrte skarpe skudd mot Afghanerne og tok sansynligvis livet av flere av disse. Et par uker etter denne insidenten dukket det opp en avisartikkel som skildret de engelske soldatenes versjon av angrepet, og denne versjonen var ganske ulik den som ble presentert i norske mediaer rett etter angrepet. De engelske soldatene kunne fortelle om nordmenn som var iferd med å resignere fullstendig. De kunne fortelle om norske offiserer som hadde mistet all kontroll over situasjonen, og som nesten gikk rundt i transe. De kunne fortelle om norske offiserer som takket gud for at de engelske styrkene kom dem til unnsetning. Engelskmennene tok straks over kontrollen og fikk omsider drevet opprørerene vekk fra området.

I etterkant av slike nesten katastrofer er det vanlig å ha en “debriefing”, en gjennomgang av hva som gikk galt og hvordan man i ettertid forhindrer at slike feil gjentar seg, og her burde det være en god del å ta fatt i for nordmennene. En ting som man burde starte med er å stille seg spørsmålet om ordinære norske styrker er godt nok trent til å operere under slike forhold. Er de kapable til å håndtere liknende situasjoner i fremtiden? Det er faktiske ikke tilstrekkelig at norske styrker er godt trent i praktisk militær strategi og ulike militære scenarioer hvis de ikke er tilstrekkelig forberedt rent mentalt på hva det vil si å gå i krig.

I dette tilfelle kom Engelskmennene nordmennene til unnsetning. Man kan da stille seg spørsmålet om hvilke forskjeller som eksisterer mellom det Engelske forsvaret og det norske. Vel, det eksisterer faktisk en god del, og mesteparten av disse dreier seg om mentalitet. Britene har i motsetning til Nordmenene en lang og stolt militær historie. De kjempet tapert i både første og andre verdenskrig, konflikter der de mistet flere hundretusen mann. Det er vanskelig å finne en Engelsk familie som ikke har hatt et familiemedlem som ikke har deltatt i disse to krigene. Britene er også veldig stolte av den insatsen som den Engelske hær og det engelske folk viste i disse to mørke periodene i verdenshistorien. De vet hva det vil si å miste tropper i strid og de vet hva det innebærer å gå i strid. En engelsk soldat bærer ingen illusjoner om at han ikke vil bli beskutt når han beveger seg inn i fiendtlig territorium. Dette er noe den Engelske hæren gir klar beskjed om når en rekrutt verver seg, treningen som denne rekruten motar er også tilrettelagt for slike hendelser.

Andre faktorer spiller selvfølgelig også inn, som f.eks. samfunnsmessige forhold. Det eksisterer store forskjeller mellom det engelske og det norske samfunn. Det engelske samfunn er langt harderer enn det norske. Dette gjenspeiler seg på alle områder. Jeg skal trekke opp et par eksempler. Det er f.eks stor akksept i england for at engelske gutter/mannfolk sloss når dem er ute på byen. Det er noe som blir betragtet som uskyldige guttestreker. Britene er også langt mer vokale og brautende enn den vanlige nordmann. I Norge forsøker man i større utstrekning å holde seg passiv i truende situasjoner, noe som Engelskmenn ser på som et utrykk for svakhet. Det britiske arbeidslivet er også langt hardere enn det norske. Sjefene og lederne har langt større makt og bruker denne oftere enn det som er vanlig i Norge. Hvis vi også tar med at mange av nabolagene i England har mye mer kriminalitet og er langt mer belastende enn det gjennomsnitlige norske så har man en mengde faktorer som er med på å prege engelskmenns mentalitet på en helt annen måte enn den norske. Engelskmenn er nok også en del mer avstumpet enn en gjennomsnitlig nordmann og dette kommer nok også til utrykk i stridsituasjoner.

Nordmenn, imotsetning til engelskmenn, blir fra tidlig alder lært at det er galt å sloss, at det er bedre å vende det andre kinn til og gå vekk fra truende situasjoner. Dette er forsåvidt noble trekk og skaper fredlige og ikke aggresive individer, men man bør også være såpasse ærlige at man innrømmer at slike trekk ikke er å foretrekke hos soldater som skal ut i strid? Når forsvaret blir mer og mer feminisert og forsøker å imprente “riktige” verdier hos soldatene så sier det seg selv at dette kan bli problematisk når de samme soldatene skal ut i strid? At det politiske Norge hele tiden påpeker at norske styrker som sendes ned til urolige områder skal oppfører seg fredlig og ikke oppføre seg på måter som kan virke konfronterende på de stridende fraksjonene i områdene er dette også med på å skape tvetydige forestillinger hos soldatene selv. Hvordan reagerer man når man blir utsatt for fiendtlig angrep når ord som forsoning, dialog og fredlige løsninger hele tiden befinner seg i bakhodet?

Forsvaret ynder også selv å påpeke forskjellen mellom norske soldater og f.eks. britiske og amerikanske, som i mange sammenhenger blir betragtet som John Wayne typer, mens nordmennene blir betragtet som mer avbalanserte, rolige og fornuftige. Kan det være at man i USA og England har et mer realistisk syn på hva som venter soldatene i krigsområder? Når man plasserer soldater i situasjoner som kan koste dem livet så er det vel naturlig å gi dem tilstrekkelig trening i å håndtere potensielle livstruende situasjoner?

Det ble i USA etter den andre verdenskrig utført en veldig interessant undersøkelse som tok for seg Amerikanske soldaters måter å reagere på under strid. Undersøkelsen viste at kun 20 prosent av soldatene besvarte ild mot fienden når de selv ble beskutt. De resterende 80 prosentene unlot bevisst å skyte mot fienden. De maktet simpelthen ikke å ta livet av et annet menneske, selv i de situasjonene der eget liv var truet. De mentale reservasjonene mot å ta et annet liv var så sterkt hos den enkelte soldat at denne ikke maktet å overkomme denne barriæren. Offentligjøringen av undersøkelsen vakte stor oppsikt i USA og den Amerikanske hæren bestemte seg for å finne en løsning på problemet. Man startet å jobbe aktivt med å bryte ned disse mentale sperrene hos soldatene, eller sagt med andre ord man brukte lang tid på å lære soldatene å ta livet av fiendtlige soldater. Under Korea krigen var prosentandelen som ikke skjøt for å drepe nede i 45 prosent, i Vietnam krigen kun 5 prosent. I dag er et av virkemidlene som det Amerikanske forsvaret benytter seg av for å bryte ned disse sperrene videospill.

Man skulle anta at en soldat automatisk og instinktivt dreper når eget liv er truet, men det er altså ikke tilfelle. Det er en egenskap som må læres. Det sier seg selv at dette er ting som ikke er politisk korrekte å diskutere, men det er alikevel en realitet. Nå skal jeg ikke utale meg om hvilke metoder som benyttes for å introdusere norske soldater til de grimme realitetene som de kommer til å møte i konfliktområder rundt omkring i verden, men det er en nødvendighet å addressere slike ting når man sender norsk ungdom ned til områder hvor de risikerer å havne i kampsituasjoner. Krig er en skitten business selv om norske politikere ikke liker å innrømme at norske styrker befinner i væpnede konflikter, og ofte skjønnmaler virkeligheten som møter norske soldater. Men de skylder dem såpass.

Friday, March 10, 2006

Domsavsigelsen

I dag falt dommen i Norges historiens største ranssak. Den var på ingen måte oppsiktsvekkende. De tiltalte ble idømt strenge straffer, noe som var i overenstemmelse med myndighetenes utalelser i tiden etter ranet om at de skyldige skulle tas hardt. Personen som ble utpekt som hjernen bak det hele, David Toska, ble dømt til 19 år i fengsel. Hans medtiltalte fikk dommer fra 13 til 17 år, enkelte av disse forvaringsdommer.

Hovedgrunnen til at de tiltalte fikk såpasse strenge straffer er som følger...

En politimann ble skutt og drept.
Ranerne kom seg unna med et stort pengebeløp uten nevneverdige problemer.
Ranet var et gedigent prestisjenederlag for myndighetene.

Dette er forsåvidt legitime motiver for å ilegge strenge straffer, men hvis det er slik at det skal være likhet for loven så må man på bakgrunn av disse domsavsigelsene trekke noen konklusjoner, og de er som følger....

At ranere heretter skal ilegges langt strengere straffer enn det som tidligere har vært praksis. At drapsmenn ikke lenger skal slippe unna med dommer på under 13 år. At forbrytere som stjeler, enten det er fra staten eller privatpersoner, i fremtiden idømmes langt strengere straffer.

Hvis det bak denne dommen ligger et signal om at det er slutt på å håndtere forbrytere med silkehansker så er dette positivt. Er derimot denne strenge domsavsigelsen kun et engangs tilfelle for de tiltalte i nokas saken så lukter det dobbelmoral på langt hold

Saturday, March 04, 2006

klar til å begå nye lovbrudd

Rogaland politidistrikt har utarbeidet en liste over de mest aktive kriminelle utlendingene som befinner seg i distriktet. Pr dags dato teller denne listen 26 personer. Til sammen har disse 744 registrerte saker på rullebladet, 49 dommer, 23 bøter og 88 ikke-avgjordte saker. Det interessante her er at alle disse utlendingene har fått endelig avslag på søknad om opphold i Norge. Alikevel så befinner de seg her i landet klar til å begå nye lovbrudd.
Det tragiske i denne saken er at den ikke er særlig oppsiktsvekkende, den er snarere hva vi kan kalle normal avislesning anno 2006. Vi har sett en rekke lignende oppslag i media opp gjennom årene uten at det har ført til omlegging av den offisielle politiken som føres på dette området. For stadig flere mennesker begyner det nå å gå opp et lys, nemlig at det offentlige har mistet all kontroll over det som har med kriminalitetsbekjempende og krimialitetspreventive tiltak å gjøre. Man adresserer problemene, men ingenting vesentlig blir gjordt for å få bukt med dem.

Men problemene er igrunnen veldig enkle å løse.

Dem som kan deporteres sendes straks ut. Dem som av forskjellige grunner ikke kan utvises omgående interneres i egne leirer til en slik utvisning lar seg gjennomføre. Den naive dullingen som norske myndigheter har drevet med opp gjennom årene er nødt for å opphøre. Man kan ikke lenger ta hensyn til at disse individene risikerer rettsforfølgelse i egne hjemland. Det medfører faktisk grove brudd på menneskerettighetene til vanlige nordmenn å ha slike individer gående løs i våre lokalsamfunn. Det dreier seg faktisk om nasjonen Norges fremtid. Skal man ha noe håp om å opprettholde et fredlig norsk samfunn i fremtiden må myndighetene begynne å ta visse ting inn over seg. En god start er å annerkjenne at i de tilfellene der det står mellom rettsikkerheten til nordmenn kontra nylig ankomne kriminelle utlendinger så må rettsikkerheten til nordmenn ha forrang. Dvs utvisning av dem som ikke greier å innordne seg etter de normer som vår nasjon er tuftet på, uavhengig om disse risikerer straffeforfølgelse eller ikke..

Så enkelt er det.