POLYGRAFEN

Sunday, January 15, 2006

Er norsk media politikernes nyttige løpegutter?

Hvor fritt og uavhengig er i grunnen media i Norge? Jeg mener ikke med dette å antyde at journalister ikke har full ytrings og pressefrihet. Spørsmålet går snarere ut på i hvor stor utstrekkning media og journalister lar seg bruke av politiske aktører for å oppfylle disse aktørenes egen agenda. Det finnes som kjent mange måter å skaffe seg informasjon på, og i medias tilfelle brukes det ofte anonyme kilder for å avsløre visse forhold i samfunnet vårt som anses for å være kritikkverdige. Det er forsåvidt ingenting i veien med dette. Men i mange tilfeller der media opperer med slike anonyme kilder, er det mer interessant å fokusere på hvorfor disse nyhetshendelsene blir dekket og hvem som er kilden bak disse avsløringene enn selve avsløringene. At det eksisterer tette bånd mellom politikere, politiske rådgivere, lobbyister og journalister er ingen hemmelighet. Disse personene tilhører yrkesgrupper som beveger seg i de samme miljøene både i jobb og fritidssammenheng. Det er derfor ikke unaturlig at det opprettes kontaktnett, allianser og vennskap mellom disse grupperingene, og at disse kontaktnettene benyttes når dette skulle være påkrevd. Det er også forståelig at i en politisk hverdag der ryktespredning, bakvaskelser og maktkamp er en del av hverdagen kan det være særdeles gunstig å ha et slikt nettverk å støtte seg til. Men er dette forenelig med en demokratisk og fri presse?

Da tidligere LO leder Yngve Hågensen lanserte biografien sin, “Gjør din plikt, krev din rett”, bemerket han at han ble forsøkt truet til å avstå fra å stille til ledervalget i LO i 1989 av sentrale aktører i AP. Han fikk beskjed om at en avisartikkel om hans påståtte alkoholmisbruk ville dukke opp i Dagbladet hvis han ikke trakk seg fra dette valget. Som de fleste vet så vant Hågensen, og det dukket aldri opp noen artikkel i Dagbladet om hans påståtte misbruk. Men dette betyr ikke at påstanden til Hågensen ikke medfører riktighet. Det er slettes ikke utenkelig at det eksisterte/eksisterer journalister i Dagbladet som enten sympatiserte sterkt med Ap, eller som skulle være villige til å skrive en slik artikkel. Enten fordi de ønsket å blidgjøre disse aktørene, eller fordi de ved å skrive en slik artikkel ville få tilgang til eksklusiv innformasjon fra nevnte gruppe som kunne benyttes ved en senere anledning. Eller simpelthen i form av god gammeldags smøring, altså mot betaling.

Et godt eksempel på hvordan enkelte samfunnsaktører opperer ovenfor media finner vi ved å ta turen over til England. Den 11 september 2001 mens tvillingtårnene i New York forsatt stod i full flamme sendte “spin doctor”” Jo Moore i det engelske transportdepartementet en e-mail til sine kollegaer der hun foreslo at dette var en særdeles god dag å “begrave” dårlige nyheter på. Med dette mente hun at disse nyhetene ville havne i skyggen av denne terrorhendelsen og raskt bli glemt. Desverre for Jo Moore så havnet en utskrift av denne e-mailen i media og saken fikk bred pressedekning. Antageligvis så havnet den der fordi en eller flere av hennes kollegaer øynet sjansen til å kvitte seg med henne. Hun måtte til slutt be om unnskyldning. Men hun fortsatte i samme spor. I forbindelsen med begravelsen til prinsesse Margaret foreslo hun nok en gang at det var en god anledning å publisere dårlige jernbanestatestikker på denne dagen. Hun benyttet seg av den samme begrunnelsen, nemlig at de dårlige statestikkene ville bli forbigått i stilhet fordi medias fokus var rettet på den kongelige begravelsen. Enden på visa ble at Jo Moore og pressesjefen i transportdepartementet, Martin Sixsmith til slutt måtte fratre sine stillinger

Det finnes mange tungtveiende grunner for en person å tre inn i rollen som anonym kilde. Den mest opplagte er selvfølgelig at man ved å videreformidle uheldig eller uriktig innformasjon om sine politiske motstandere selv fremstår i et bedre lys. I en tid der det gjerne “stormer” rundt egen eller partiets posisjon vil det å videreformidle slik avsløringer sørge for at denne “stormingen” avtar og er med på å ta vekk noe av medias søkelys. Man skaffer seg med andre ord litt mer pusterom. Angrep er som kjent det beste form for forsvar. En annen mulighet er også å inngå muntlige avtaler, der en lover journalisten/media en enda større avsløring såfremt disse ikke publiserer komprimiterende stoff som omhandler enn selv eller det partiet en repressenterer. Med andre ord en god gammaldags hestehandel. En journalist trenger selvfølgelig ikke å godta slike vilkår, men den aktuelle politiker/rådgiver trenger da heller ikke å samarbeide med denne journalisten ved senere anledninger. Det betyr at de avstår fra å gi intervjuer eller kommentarer til denne journalisten i fremtiden, noe som er særdeles ugunstig for en person som lever av å skildre politiske hendelser. En annen viktig motiverende faktor for å fremstå som anonym kilde er selvfølgelig ønske om hevn. Man oppnår revansj mot den som har tråkket en på tærne ved en tidligere anledning.

Vi har sett mange eksempler på slike “tvilsomme” avsløringer i media den siste tiden. Kontreadmiral Atle Karlsvik ble helt klart “offret” av folk i forsvaret for å skade tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Den eneste grunnen til at disse avsløringene kom frem i media skyldtes misnøye blant forsvarets egne ansatte, som ikke godtok sparekuttene til tidligere forsvarsminister Krohn Devold. Striden mellom forsvarets ansatte og Krohn Devold utartet seg enkelte ganger mer som en såpeopera enn en politisk strid. Ved å bevisst fremstille saken dit hen at Devold ansatte sin nære venn til en av sjefsstillingene i forsvaret, og deretter legge frem bevis for at han misbrukte denne stilling ved å la forsvaret dekke personlige utgifter, oppnådde man å skade Krohn Devold. Men det som man hele tiden bør ha i tankene er at de utskeielsene som Karlsvik tok del i ikke er av en mer graverende art enn det som alltid har forekommet i offentlig sektor, og fremdeles pågår, forsvaret inkludert. For å ta et eksempel. For en tid tilbake hadde man en reportasje om riksrevisjonens studietur til New Zealand og Australia. Billetene var på første klasse og kostet nærmere 70 000 kroner pr stykk. Denne avsløringen ble forbigått i relativt stilhet, og fikk ingen konsekvenser for de impliserte. Er utskeielsene til Karlsvik så mye verre? Og hva med de særdeles gunstige lønns og pensjonsordningene som er politikere og statsråder til del, er disse helt problemfrie? Det kan kansje ikke kalles for direkte korrupsjon, men det er liten tvil om det ligger en god del kammeraderi bak disse.

Et annet eksempel som er mer aktuellt er Kristin Halvorsen oppfordring til boikott av Israelske varer. En samlet opposisjon gikk rett i strupen på regjeringen og forlangte en forklaring fra de rødgrønne etter denne utalelsen. Denne begivenheten fikk også en del oppmerksomhet ifra utlandet. Det “stormet” ganske heftig rundt SV og regjeringen, noe som opposisjonen selvfølgelig var fullstendig klar over og utnyttet til det ytterste. Og hva gjorde så regjeringen? Jo, den handlet slik seg hør og bør når det “stormer” som verst rundt egen person. Den forsøkte seg på en unnamanøver. Dette ved å skyve oppmerksomheten over på motparten, altså opposisjonen. Den lekket informasjon om Bondevik regjeringens luksuriøse etterlønnsavtaler til pressen. Man kunne lese i avisene at denne avtalen beløp seg til nærmere 10 millioner kroner. Et par dager etterpå dukket det også opp historier om de svære bonusutbetalingene til de eksstatsrådene som gikk tilbake til en tilværelse som vanlig Stortingspolitiker. Ikke det at det hadde noen umåtelig stor effekt, men det var sikkert med på å fjerne litt av fokuset på Halvorsens utalelser. Og det gav oss mediakonsumenter nok et eksempel på hvordan enkelte politiske aktører manipulerer og bearbeider media til egen politisk vinning.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home