POLYGRAFEN

Friday, January 27, 2006

Bistand med bismak.

Hvordan anvendes Norske bistandspenger? Blir de brukt på en nøktern og rasjonell måte, eller er det rom for forbedringer? Dette spørsmålet burde være høyaktuelt da Norge anses for å være en stormakt i bistand til den tredje verden. I det inneværende år kommer bistandsbudsjettet til å overstige 18,5 milliarder norske kroner. Dette er en astronomisk sum og det burde være en selvfølgelighet at myndighetene gjør sitt ytterste for å garantere en sikker anvendelse av disse midlene. Desverre så virker ikke dette å være tilfelle pr dags dato.

Da riksrevisjonen offentligjorde granskningsresultatene av Norads bistand til Mozambique i perioden 1996 til 2002 var resultatet heller nedslående. Norad fikk flengende kritikk. Ting som ble trekt frem spesielt var Norads manglende evne til å følge egne normer for rapportering. Det eksisterte også et stor gap mellom programfestede planer og oppnådde resultater, samt at prosjektene hadde en minimal effekt på fattigdomsbekjempelsen. Norad hadde også utvist dårlig evne til å vurdere risikoen knyttet opp til denne bistanden. Uavhengige undersøkelser foretatt i Mozambique har også avdekket at over 250 millioner US Dollars har forsvunnet i forbindelse med privatiseringen av landets to nasjonale banker. Denne summen utgjør Norges samlede bistand til landet i den aktuelle tidsperioden. Kommentaren fra daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnson var at hun var temmelig sikker på at de norske bistandsmidlene ikke hadde blitt underslått, men at de var gått til sine tiltenkte formål. Er ikke dette litt naivt?

Det norske bidraget til den tredje verden er høyt, men effekten har vært svært beskjedent. Etter 50 år med overføringer har man ikke sett det ønskede resultat. Utviklingslandene er forsatt like fattige som før. Det finnes selvfølgelig mange grunner til at denne hjelpen ikke har fungert, men en forklaring har ofte blitt trukket frem av både tilhengere og motstandere av disse overføringene, nemlig korrupte politikere og byråkrater i de aktuelle motakerlandene. Det som ikke alltid har blitt like godt belyst er hjelpeorganisasjonenes håndtering av bistandspenger i disse områdene.

I dag er det stort sett private aktører som driver med utviklingshjelp. Overgangen fra stalige aktører til private er et resultat av globaliseringstrenden som har gjordt seg gjeldene over hele verden. Hjelpearbeidet skal drives mest mulig effektiv, og man forventer i mange tilfeller også at denne skal være lønnsom. Kapitalen for å drive med slikt arbeid skaffes til veie ved hjelp av private donasjoner, og ikke minst overføringer via statsbudsjettet. Men hva skjer når private aktører i stor grad baserer seg på statsstøtte for å drive virksomheten sin? Er det ikke ganske innlysendene at disse da setter seg i en avhengihetssituasjon til myndighetene, og at de blir beroende av denne støtten for i det hele tatt å overleve? Resulterer ikke dette også i at disse organisasjoene prøver å påvirke det offentlige apparatet til hele tiden å overføre penger til egne konti ved å starte opp nye prosjekter, som ikke alltid er hensiktsmessige for dem som skal hjelpes? En tidligere konsulent i Norad kunne i aftenposten for en tid tilbake fortelle om prosjekter som på papiret i Oslo så greie ut, men som simpelthen ikke lot seg gjennomføre sett gjennom mottakerlandnenes øyne. Dette pga det ikke ble foretatt kritiske analyser av gjennomførbarheten av projektene. Med dette mente han at det ikke fantes lokal kompetanse og forutsetninger for å drive projektene videre når disse var ferdigstilte. Alikevel ble det nedlagt mangfoldige millioner på konsulentrapporter og undersøkelser som i de fleste tilfellene kom tilbake med en positiv innstiling til gjennomføringen av nevnte prosjekter.

Vi fikk for en stund siden innblikk i Norsk Vels misbruk av statlige overføringer i Afrika.Ting som ble trukket frem i negativ retning med denne organisasjonen var at projektene hadde liten positiv effekt, de var dårlig kvalitetssikret og hadde høye administrativekostnader. I Norges Vels tilfelle så lå administrasjonskostnadene oppimot 25-30 prosent. Det kom også frem opplysninger om at enkelte av medarbeiderne hadde timesatser på oppimot 750 kroner. Også Arne Fjørtofts Worldview International Foundation har vært i mediasøkelys grunnet uryddige regnskaper.

Det at private organisasjoner bruker pengene på en måte som de selv anser å være hensiktsmessig er ikke noe nytt fenomen. I en artikkel fra “Der Spigel” som tar for seg situasjonen i dagens Kabul påpekes det at byen formelig flyter over av dyre SUVs (firehjulsstrekkere), rådyre konsulenter og godt betalte hjelpearbeidere. Disse har blitt stadig mer synlige i bybildet. Artikelen påpeker også at disse hjelpearbeiderne bor i byens mest forneme strøk der husleien ligger på oppimot 10 000 us dollars i måneden. Det koster tydeligvis å opprettholde en vestlig levestandard for hjelpearbeidere i den delen av verden. I tilfelle Afghanistan har det internasjonale samfunnet pumpet inn nærmere 4 milliarder us dollars. Alikevel så lever de fleste Afghanere i dyp fattigdom. Hvorfor gjør de det hvis det har blitt investert så store summer i landet?

Det har vært en rekke avsløringer fra denne “businessen”. En britisk konsulent tjente f.eks. hele 207 000 US dollars iløpet av en 180 dagers periode i byen. Utviklingsminister i Afghanistan Bachardoust så seg lei av denne overflødige bruken av bistandspengene som skulle komme Afghanerne til del at han forlangte at hjelpeorganisasjonenen skulle legge frem regnskapene sine. Ut av 2355 hjelpeorganisasjoner la kun 437 frem et slikt regnskap, de andre nektet å etterkomme dette kravet. Dette forarget Bachardoust og han truet med å utestenge de organisasjonenen som ikke fremla regnskapene fra å operer i landet. President Karzai la derimot ned veto mot dette. Han ønsket ikke å fornærme repressentantene fra disse organisasjonene, og han ønsket heller ikke å komme i unåde hos myndighetene i disses hjemland. Presidenten ønsket med andre ord ikke å risikere en stans i fremtidlige bevilgniger til Afghanistan. Utviklingsministeren sa derimot opp stillingen i protest mot denne beslutningen.

Vi vet at en god del av bistanden som har blitt pumpet inn i Afghanistan kommer fra Norge, via FN og Verdensbanken. Har Norske styresmakter innsyn i den overflødige bruken av penger i denne regionen, og gjør de i så tilfelle noe for å få en stans i denne? At FN og Verdensbanken er ineffektive og sliter med korrupsjon har vært kjent lenge, uten at Norske styresmakter har laget noe nevneverdig oppstyr av den grunn. Så det mest sansynlige er vel kansje å anta at de ser gjennom fingrene med det som nå skjer i Afghanistan denne gangen også?

Har vi noe grunnlag for å hevde at Norske organisasjoner er mer rettskaftige enn sine utenlandske kollegaer? Vi har sett riksrevisjonens kritikk mot Norad pga manglende oversikt om hvordan bistandspengene benyttes, noe som ikke akurat teller i positivt favør. Det er en gammel tommelfinger regel som sier at der det finnes penger finnes det folk som forsyner seg grådig av disse. Det ville være høyst besynderlig hvis den generøse norske bistanden ikke skulle tiltrekke seg personer og organisasjoner som er mer interesserte i å mele egen kake enn å hjelpe fattige mennesker. Vi har sett utallige eksempler på at grådighetskulturen har fått et solid fotfeste også her i landet. Det siste eksempelet fikk vi servert i form av den offentlige skittentøyvasken i redningsselskapet.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home