POLYGRAFEN

Tuesday, January 31, 2006

Norsk ettergivelse ovenfor muslimske fanatikere

I 1993 ble William Nygaard forsøkt myrdet. Nygaard var på det aktuelle tidspunktet forlagsjef i Aschehoug og ansvarlig for den norske utgivelsen av Salman Rushdies, Sataniske Vers. Det var en modig avgjørelse av Nygaard å publisere denne boken, fordi beslutningen om å utgi denne gav ham innpass på den beryktede Ayatollaha Khomeinis dødsliste. Sataniske Vers ble av Khomeini ansett for å være blasfemi og en fornærmelse mot Islam og hele den muslimske verden. En fatwa (drapsdom) ble derfor utstedt på Rushdie og de personene som var behjelpelige med publikasjonen av boken. Drapsmennene maktet å plassere 3 kuler i kroppen til Nygaard. Dette fordi han som forlagssjef i Aschehoug benyttet seg av sin og forlagets soleklare rett til å publisere bøker etter eget forgodtbefinnende.

Hvordan ville den norske opinionen ha reagert hvis Norske politikere i tiden rett etter dette drapsforsøket stod frem og utrykte forståelse for drapsmennenes og den muslimske verdens sinne? Ville det spille noen som helst rolle om de samme politikerne samtidlig viste til at Norge ikke hadde noen mulighet til å be om unnskyldning for denne fornærmelsen, da handlingene til Nygaard/Aschehoug var beskyttet av norsk lov? Ville ikke dette ha blitt tolket som patetisk og veldig keitete? Ville det ikke også ha virket patetisk om Norges utenriksminister i sakens anledning gav norske ambassader og utenriksstasjoner beskjed om å forklare for muslimske ledere i prekære områder at Norge hadde stor forståelse for deres synspunkter?

En norsk avis har benyttet seg av sin presse og ytringsfrihet i ett spørsmål den anser å være av høyeste betydning. Den har testet ut tolleransegrensene til den muslimske verden, og responsen har vært særdeles negativ. Nordmenn har pga denne avisens demokratiske rett til å trykke det den selv anser å være viktig blitt bedt om å forlate Gaza stripen, truet med boikott aksjoner, selvmordsbombere og terror

Trusslene står ved lag helt til den muslimske verden har mottat en offisiell unnskyldning fra den norske stat, og den ansvarlige redaktøren i avisen har blitt straffet. Og hva er reaksjonen fra norske styresmakter? Jo den er temmelig lik den i det tenkte tilfelle ovenfor. Og dette er helt uakseptabelt.

Kan man i det hele tatt ut ifra ett politisk ståsted beklage på det dypeste at en avis benytter seg av sin ytringsfrihet, for derette å glatte over denne kritiken ved å lage ett poeng av at vi i Norge tross alt har en slik frihet? Oppnår man ikke bare å skape et veldig tvetydig inntrykk ved en slik holdning? Eller for å si det på en annen måte, viser man ikke ved en slik holdning at man ikke har ryggrad nok til å inneha en egen mening om saken? Ville det ikke ha vært en mer verdig respons å ikke gi etter for disse menneskenes fanatisme? F.eks. ved å ta fullstendig avstand fra disses fanatikernes udemokratiske holdninger og ikke gi dem noe som kan tolkes som en unnskyldning eller forståelse for deres synspunkter?

Norges reaksjon kan kansje kalles for diplomatisk, men likestiller vi diplomati med seier for egne synspunkter og verdier? Er vi ikke lenger villige til å forsvare ett hundre prosent våre friheter når disse er under press? Finnes det ikke lenger saker der vi kan stå frem med hevet hode og si at dette er vårt synspunkt og vi bryr oss fint lite om dere liker det eller ikke? Kansje troen på diplomati har blitt litt for sterk her i landet?

Norske styresmakter burde ha i bakhodet at tilbakeholdenhet og innrømmelser alltid vil oppfattes som svakheter. Gir vi etter på ett område så er sjansen stor for at vi gir etter på andre områder ved senere anledninger.

Man kan si mye om USA sin utenrikspolitikk, men de er ihvertfall standhaftige. Eller sagt på en annen måte de har ihvertfall ryggrad.

Friday, January 27, 2006

Bistand med bismak.

Hvordan anvendes Norske bistandspenger? Blir de brukt på en nøktern og rasjonell måte, eller er det rom for forbedringer? Dette spørsmålet burde være høyaktuelt da Norge anses for å være en stormakt i bistand til den tredje verden. I det inneværende år kommer bistandsbudsjettet til å overstige 18,5 milliarder norske kroner. Dette er en astronomisk sum og det burde være en selvfølgelighet at myndighetene gjør sitt ytterste for å garantere en sikker anvendelse av disse midlene. Desverre så virker ikke dette å være tilfelle pr dags dato.

Da riksrevisjonen offentligjorde granskningsresultatene av Norads bistand til Mozambique i perioden 1996 til 2002 var resultatet heller nedslående. Norad fikk flengende kritikk. Ting som ble trekt frem spesielt var Norads manglende evne til å følge egne normer for rapportering. Det eksisterte også et stor gap mellom programfestede planer og oppnådde resultater, samt at prosjektene hadde en minimal effekt på fattigdomsbekjempelsen. Norad hadde også utvist dårlig evne til å vurdere risikoen knyttet opp til denne bistanden. Uavhengige undersøkelser foretatt i Mozambique har også avdekket at over 250 millioner US Dollars har forsvunnet i forbindelse med privatiseringen av landets to nasjonale banker. Denne summen utgjør Norges samlede bistand til landet i den aktuelle tidsperioden. Kommentaren fra daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnson var at hun var temmelig sikker på at de norske bistandsmidlene ikke hadde blitt underslått, men at de var gått til sine tiltenkte formål. Er ikke dette litt naivt?

Det norske bidraget til den tredje verden er høyt, men effekten har vært svært beskjedent. Etter 50 år med overføringer har man ikke sett det ønskede resultat. Utviklingslandene er forsatt like fattige som før. Det finnes selvfølgelig mange grunner til at denne hjelpen ikke har fungert, men en forklaring har ofte blitt trukket frem av både tilhengere og motstandere av disse overføringene, nemlig korrupte politikere og byråkrater i de aktuelle motakerlandene. Det som ikke alltid har blitt like godt belyst er hjelpeorganisasjonenes håndtering av bistandspenger i disse områdene.

I dag er det stort sett private aktører som driver med utviklingshjelp. Overgangen fra stalige aktører til private er et resultat av globaliseringstrenden som har gjordt seg gjeldene over hele verden. Hjelpearbeidet skal drives mest mulig effektiv, og man forventer i mange tilfeller også at denne skal være lønnsom. Kapitalen for å drive med slikt arbeid skaffes til veie ved hjelp av private donasjoner, og ikke minst overføringer via statsbudsjettet. Men hva skjer når private aktører i stor grad baserer seg på statsstøtte for å drive virksomheten sin? Er det ikke ganske innlysendene at disse da setter seg i en avhengihetssituasjon til myndighetene, og at de blir beroende av denne støtten for i det hele tatt å overleve? Resulterer ikke dette også i at disse organisasjoene prøver å påvirke det offentlige apparatet til hele tiden å overføre penger til egne konti ved å starte opp nye prosjekter, som ikke alltid er hensiktsmessige for dem som skal hjelpes? En tidligere konsulent i Norad kunne i aftenposten for en tid tilbake fortelle om prosjekter som på papiret i Oslo så greie ut, men som simpelthen ikke lot seg gjennomføre sett gjennom mottakerlandnenes øyne. Dette pga det ikke ble foretatt kritiske analyser av gjennomførbarheten av projektene. Med dette mente han at det ikke fantes lokal kompetanse og forutsetninger for å drive projektene videre når disse var ferdigstilte. Alikevel ble det nedlagt mangfoldige millioner på konsulentrapporter og undersøkelser som i de fleste tilfellene kom tilbake med en positiv innstiling til gjennomføringen av nevnte prosjekter.

Vi fikk for en stund siden innblikk i Norsk Vels misbruk av statlige overføringer i Afrika.Ting som ble trukket frem i negativ retning med denne organisasjonen var at projektene hadde liten positiv effekt, de var dårlig kvalitetssikret og hadde høye administrativekostnader. I Norges Vels tilfelle så lå administrasjonskostnadene oppimot 25-30 prosent. Det kom også frem opplysninger om at enkelte av medarbeiderne hadde timesatser på oppimot 750 kroner. Også Arne Fjørtofts Worldview International Foundation har vært i mediasøkelys grunnet uryddige regnskaper.

Det at private organisasjoner bruker pengene på en måte som de selv anser å være hensiktsmessig er ikke noe nytt fenomen. I en artikkel fra “Der Spigel” som tar for seg situasjonen i dagens Kabul påpekes det at byen formelig flyter over av dyre SUVs (firehjulsstrekkere), rådyre konsulenter og godt betalte hjelpearbeidere. Disse har blitt stadig mer synlige i bybildet. Artikelen påpeker også at disse hjelpearbeiderne bor i byens mest forneme strøk der husleien ligger på oppimot 10 000 us dollars i måneden. Det koster tydeligvis å opprettholde en vestlig levestandard for hjelpearbeidere i den delen av verden. I tilfelle Afghanistan har det internasjonale samfunnet pumpet inn nærmere 4 milliarder us dollars. Alikevel så lever de fleste Afghanere i dyp fattigdom. Hvorfor gjør de det hvis det har blitt investert så store summer i landet?

Det har vært en rekke avsløringer fra denne “businessen”. En britisk konsulent tjente f.eks. hele 207 000 US dollars iløpet av en 180 dagers periode i byen. Utviklingsminister i Afghanistan Bachardoust så seg lei av denne overflødige bruken av bistandspengene som skulle komme Afghanerne til del at han forlangte at hjelpeorganisasjonenen skulle legge frem regnskapene sine. Ut av 2355 hjelpeorganisasjoner la kun 437 frem et slikt regnskap, de andre nektet å etterkomme dette kravet. Dette forarget Bachardoust og han truet med å utestenge de organisasjonenen som ikke fremla regnskapene fra å operer i landet. President Karzai la derimot ned veto mot dette. Han ønsket ikke å fornærme repressentantene fra disse organisasjonene, og han ønsket heller ikke å komme i unåde hos myndighetene i disses hjemland. Presidenten ønsket med andre ord ikke å risikere en stans i fremtidlige bevilgniger til Afghanistan. Utviklingsministeren sa derimot opp stillingen i protest mot denne beslutningen.

Vi vet at en god del av bistanden som har blitt pumpet inn i Afghanistan kommer fra Norge, via FN og Verdensbanken. Har Norske styresmakter innsyn i den overflødige bruken av penger i denne regionen, og gjør de i så tilfelle noe for å få en stans i denne? At FN og Verdensbanken er ineffektive og sliter med korrupsjon har vært kjent lenge, uten at Norske styresmakter har laget noe nevneverdig oppstyr av den grunn. Så det mest sansynlige er vel kansje å anta at de ser gjennom fingrene med det som nå skjer i Afghanistan denne gangen også?

Har vi noe grunnlag for å hevde at Norske organisasjoner er mer rettskaftige enn sine utenlandske kollegaer? Vi har sett riksrevisjonens kritikk mot Norad pga manglende oversikt om hvordan bistandspengene benyttes, noe som ikke akurat teller i positivt favør. Det er en gammel tommelfinger regel som sier at der det finnes penger finnes det folk som forsyner seg grådig av disse. Det ville være høyst besynderlig hvis den generøse norske bistanden ikke skulle tiltrekke seg personer og organisasjoner som er mer interesserte i å mele egen kake enn å hjelpe fattige mennesker. Vi har sett utallige eksempler på at grådighetskulturen har fått et solid fotfeste også her i landet. Det siste eksempelet fikk vi servert i form av den offentlige skittentøyvasken i redningsselskapet.

Sunday, January 15, 2006

Er norsk media politikernes nyttige løpegutter?

Hvor fritt og uavhengig er i grunnen media i Norge? Jeg mener ikke med dette å antyde at journalister ikke har full ytrings og pressefrihet. Spørsmålet går snarere ut på i hvor stor utstrekkning media og journalister lar seg bruke av politiske aktører for å oppfylle disse aktørenes egen agenda. Det finnes som kjent mange måter å skaffe seg informasjon på, og i medias tilfelle brukes det ofte anonyme kilder for å avsløre visse forhold i samfunnet vårt som anses for å være kritikkverdige. Det er forsåvidt ingenting i veien med dette. Men i mange tilfeller der media opperer med slike anonyme kilder, er det mer interessant å fokusere på hvorfor disse nyhetshendelsene blir dekket og hvem som er kilden bak disse avsløringene enn selve avsløringene. At det eksisterer tette bånd mellom politikere, politiske rådgivere, lobbyister og journalister er ingen hemmelighet. Disse personene tilhører yrkesgrupper som beveger seg i de samme miljøene både i jobb og fritidssammenheng. Det er derfor ikke unaturlig at det opprettes kontaktnett, allianser og vennskap mellom disse grupperingene, og at disse kontaktnettene benyttes når dette skulle være påkrevd. Det er også forståelig at i en politisk hverdag der ryktespredning, bakvaskelser og maktkamp er en del av hverdagen kan det være særdeles gunstig å ha et slikt nettverk å støtte seg til. Men er dette forenelig med en demokratisk og fri presse?

Da tidligere LO leder Yngve Hågensen lanserte biografien sin, “Gjør din plikt, krev din rett”, bemerket han at han ble forsøkt truet til å avstå fra å stille til ledervalget i LO i 1989 av sentrale aktører i AP. Han fikk beskjed om at en avisartikkel om hans påståtte alkoholmisbruk ville dukke opp i Dagbladet hvis han ikke trakk seg fra dette valget. Som de fleste vet så vant Hågensen, og det dukket aldri opp noen artikkel i Dagbladet om hans påståtte misbruk. Men dette betyr ikke at påstanden til Hågensen ikke medfører riktighet. Det er slettes ikke utenkelig at det eksisterte/eksisterer journalister i Dagbladet som enten sympatiserte sterkt med Ap, eller som skulle være villige til å skrive en slik artikkel. Enten fordi de ønsket å blidgjøre disse aktørene, eller fordi de ved å skrive en slik artikkel ville få tilgang til eksklusiv innformasjon fra nevnte gruppe som kunne benyttes ved en senere anledning. Eller simpelthen i form av god gammeldags smøring, altså mot betaling.

Et godt eksempel på hvordan enkelte samfunnsaktører opperer ovenfor media finner vi ved å ta turen over til England. Den 11 september 2001 mens tvillingtårnene i New York forsatt stod i full flamme sendte “spin doctor”” Jo Moore i det engelske transportdepartementet en e-mail til sine kollegaer der hun foreslo at dette var en særdeles god dag å “begrave” dårlige nyheter på. Med dette mente hun at disse nyhetene ville havne i skyggen av denne terrorhendelsen og raskt bli glemt. Desverre for Jo Moore så havnet en utskrift av denne e-mailen i media og saken fikk bred pressedekning. Antageligvis så havnet den der fordi en eller flere av hennes kollegaer øynet sjansen til å kvitte seg med henne. Hun måtte til slutt be om unnskyldning. Men hun fortsatte i samme spor. I forbindelsen med begravelsen til prinsesse Margaret foreslo hun nok en gang at det var en god anledning å publisere dårlige jernbanestatestikker på denne dagen. Hun benyttet seg av den samme begrunnelsen, nemlig at de dårlige statestikkene ville bli forbigått i stilhet fordi medias fokus var rettet på den kongelige begravelsen. Enden på visa ble at Jo Moore og pressesjefen i transportdepartementet, Martin Sixsmith til slutt måtte fratre sine stillinger

Det finnes mange tungtveiende grunner for en person å tre inn i rollen som anonym kilde. Den mest opplagte er selvfølgelig at man ved å videreformidle uheldig eller uriktig innformasjon om sine politiske motstandere selv fremstår i et bedre lys. I en tid der det gjerne “stormer” rundt egen eller partiets posisjon vil det å videreformidle slik avsløringer sørge for at denne “stormingen” avtar og er med på å ta vekk noe av medias søkelys. Man skaffer seg med andre ord litt mer pusterom. Angrep er som kjent det beste form for forsvar. En annen mulighet er også å inngå muntlige avtaler, der en lover journalisten/media en enda større avsløring såfremt disse ikke publiserer komprimiterende stoff som omhandler enn selv eller det partiet en repressenterer. Med andre ord en god gammaldags hestehandel. En journalist trenger selvfølgelig ikke å godta slike vilkår, men den aktuelle politiker/rådgiver trenger da heller ikke å samarbeide med denne journalisten ved senere anledninger. Det betyr at de avstår fra å gi intervjuer eller kommentarer til denne journalisten i fremtiden, noe som er særdeles ugunstig for en person som lever av å skildre politiske hendelser. En annen viktig motiverende faktor for å fremstå som anonym kilde er selvfølgelig ønske om hevn. Man oppnår revansj mot den som har tråkket en på tærne ved en tidligere anledning.

Vi har sett mange eksempler på slike “tvilsomme” avsløringer i media den siste tiden. Kontreadmiral Atle Karlsvik ble helt klart “offret” av folk i forsvaret for å skade tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Den eneste grunnen til at disse avsløringene kom frem i media skyldtes misnøye blant forsvarets egne ansatte, som ikke godtok sparekuttene til tidligere forsvarsminister Krohn Devold. Striden mellom forsvarets ansatte og Krohn Devold utartet seg enkelte ganger mer som en såpeopera enn en politisk strid. Ved å bevisst fremstille saken dit hen at Devold ansatte sin nære venn til en av sjefsstillingene i forsvaret, og deretter legge frem bevis for at han misbrukte denne stilling ved å la forsvaret dekke personlige utgifter, oppnådde man å skade Krohn Devold. Men det som man hele tiden bør ha i tankene er at de utskeielsene som Karlsvik tok del i ikke er av en mer graverende art enn det som alltid har forekommet i offentlig sektor, og fremdeles pågår, forsvaret inkludert. For å ta et eksempel. For en tid tilbake hadde man en reportasje om riksrevisjonens studietur til New Zealand og Australia. Billetene var på første klasse og kostet nærmere 70 000 kroner pr stykk. Denne avsløringen ble forbigått i relativt stilhet, og fikk ingen konsekvenser for de impliserte. Er utskeielsene til Karlsvik så mye verre? Og hva med de særdeles gunstige lønns og pensjonsordningene som er politikere og statsråder til del, er disse helt problemfrie? Det kan kansje ikke kalles for direkte korrupsjon, men det er liten tvil om det ligger en god del kammeraderi bak disse.

Et annet eksempel som er mer aktuellt er Kristin Halvorsen oppfordring til boikott av Israelske varer. En samlet opposisjon gikk rett i strupen på regjeringen og forlangte en forklaring fra de rødgrønne etter denne utalelsen. Denne begivenheten fikk også en del oppmerksomhet ifra utlandet. Det “stormet” ganske heftig rundt SV og regjeringen, noe som opposisjonen selvfølgelig var fullstendig klar over og utnyttet til det ytterste. Og hva gjorde så regjeringen? Jo, den handlet slik seg hør og bør når det “stormer” som verst rundt egen person. Den forsøkte seg på en unnamanøver. Dette ved å skyve oppmerksomheten over på motparten, altså opposisjonen. Den lekket informasjon om Bondevik regjeringens luksuriøse etterlønnsavtaler til pressen. Man kunne lese i avisene at denne avtalen beløp seg til nærmere 10 millioner kroner. Et par dager etterpå dukket det også opp historier om de svære bonusutbetalingene til de eksstatsrådene som gikk tilbake til en tilværelse som vanlig Stortingspolitiker. Ikke det at det hadde noen umåtelig stor effekt, men det var sikkert med på å fjerne litt av fokuset på Halvorsens utalelser. Og det gav oss mediakonsumenter nok et eksempel på hvordan enkelte politiske aktører manipulerer og bearbeider media til egen politisk vinning.

Sunday, January 08, 2006

Vil de Nokas tiltalte få en rettferdig dom?

Nå har omsider Nokasrettsaken beveget seg inn i den avgjørende sluttfasen der straffeutmålingen og skyldspørsmål skal avgjøres. Aktoratet har gått inn for lovens strengeste straff på 21 års fengsel for flere av de tiltalte. Det som derimot ennå ikke er avklart er om disse vil få en forvaringsdom i tillegg til den opprinnelige straffen. Skulle en slik forvaringsdom illegges så betyr dette at myndighetene kan holdes dem innesperret på ubestemt tid etter at de har avtjent sin opprinnelige dom. Det er ingen automatikk i at en tiltalt idømmes en slik forvaring. Dette gjøres kun i de tilfellene der myndighetene anser at den domfelte utgjør en overhengende fare for samfunnet. Og det dreier seg stort sett om individer med personlighetsforstyrelser. Om de tiltalte i nokassaken lider av slike forstyrelser er vel heller tvilsomt skal man tro rettpsykiaterne.

Man kan mene mangt om Nokas ranet, men en ting er sikkert og det er at utførelsen av dette ranet var svært brutalt. Det ble skutt med automatvåpen noe som førte til at en politimann måtte bøte med livet. For mange mennesker var det også et bevis på at organisert kriminalitet omsider har fått fotfeste her i landet. Ranets spekularitet sørget også for en bred mediedekning. Knapt en dag har passert uten at det har blitt publisert en avisartikkel eller vist en tv-reportasje som omhandler dette ranet.

Det har også fra første stund vært bred politisk vilje til å komme til bunns i denne saken. Det har eksistert ett sterkt ønske fra myndighetenes side om å stille de skyldige for retten. Ett samlet politikerkorps har sørget for at de økonomiske midlene har blitt stilt til disposisjon. Ranet har sålangt kostet den Norske stat over 170 millioner kroner, selv om utbytte ble “magre” 55 millioner. Norske politetterforskerne har også sammarbeidet nært med politimyndigheter i utlandet. Dette sammarbeidet har vært svært velykket. Det har bla ressultert i at David Toska ble pågrepet og senere utlevert fra Spania, Ridvan Halimi fra Kosovo og Johnny Thendrup fra Nederland. Man har med andre ord jobbet iherdig for å oppklare ranet og bringe de skyldige for retten, selv i de tilfellene der disse har befunnet seg utenfor landets grenser. Og det er nettopp denne voldsomme iveren og pengebruken som fremstår som litt suspekt. For vanligvis så pleier ikke Norske styresmakter å bruke så store ressurser på å oppklare forbrytelser.

Det er heller ikke normal prossedyre at man legger ned så mye arbeid og prestisje i en sak bare for å se de tiltalte slippe unna med ubetydlige straffer ved sakens ende. Det finnes ingen tvil om at det for Norske styresmakter var et tap av prestisje da ranere trengte seg inn i Nokas sine lokaler og spassere ut med 55 millioner uten å bli pågrepet av Norsk politi. Nyheten om ranet spredte seg raskt, ikke bare her i landet, men også i utlandet og det var kansje dette som var det mest ydmykende for Norske styresmakter. Kansje dette er grunnen til det sterke hevnmotivet som myndighetene indirekte tilkjennegjør ved sin strenge og håndfaste reaksjon i etterkant av dette ranet.

En kan ikke stikke under en stol at det ifra første stund har blitt iverksatt helt ekstraordinære tiltak og prossedyrer i denne saken. Over 100 etterforskere har jobbet kontinuerlig med å oppklare ranet, med de enorme kostnadene dette har medført. Det lokale fengselet i Stavanger, hvor man har plassert de tiltalte, har fått en total renovering. Strenge sikkerhetstiltak har blitt innført, høye gjerder og overvåkningskameraer har blitt plassert rundt fengselet og man har overført halvparten av de opprinnelige fangene til andre soningsanstalter. Man har også gått til det skritt å flytte rettsaken til et øde industriområdet sør for Stavanger av frykt for at et fluktforsøk skulle finne sted. Også her har man innført strenge sikkerhetstiltak med høye gjerder rundt rettsbygningen og med ett stort politioppbud både innefor og utenfor lokalet. Man har også iført de tiltalte med fotlenker, noe som er ganske unikt i Norsk sammenheng. Foruten dette har man benyttet seg av utstrakt isolering av de tiltalte. Det har også blitt lekket sensitive dokumenter til media som omhandler saken. Om disse lekasjene har blitt utført av repressentanter for politietaten eller folk i justisdepartementet i ett forsøk på å fremme egne synspunkter vites ikke, men det kan ikke utelukkes. Det har også blitt drevet en utstrakt avlytting av de tiltalte og deres nærmeste.


Når man tar alle disse faktorene og legger dem sammen så gir dette oss en god del ubesvarte spørsmål. Tankene ledes unektelig hen på om de tiltalte i saken vil få en rettferdig dom som er basert på rettslige objektive kriterier. Myndighetene har ved å innføre så mange spesielle tiltak gitt utrykk for at de ønsker en streng reaksjon ovenfor de tiltalte. Hvor sterkt er dette ønske? Er dette ønske så sterkt at rettsaken kun er et spill for galleriet? For å gi den en viss autensitet? Kommer de tiltalte til å få en rettferdig behandling av domstolene? Et spørsmål som man er nødt for å stille seg er hvor sterkt press styresmaktene har utøvet på domstolene for å få ilagt en strengest mulig straff? For å ta ett eksempel. I forbindelse med Europarådet sin behandling av fotlenkene som ble benyttet på de tiltalte la retten til grunn for sin avgjørelse om fortsatt bruk av disse et brev fra justisdepartementet til nevnte råd, der justisdepartementet presiserte at dette var strengt nødvendig da det dreide seg om individer som tilhørte ett internasjonalt kriminelt nettverk. I Norge er det ikke praksis at justisdepartementet blander seg inn i en pågående sak. Det har noe med domstolenes uavhengighet å gjøre. Hvis justisdepartementet opptrer som aktorat i en sak i full offentlighet, hva foretar de seg da i det skjulte?


Dette finnes selvsagt ikke håndfaste bevis på at en utstrakt innblanding fra myndighetenes side har funnet sted, men det finnes sterke indisier som skulle tilsi at dette er tilfelle. Skulle de tiltalte ble idømt 21 års fengsel pluss forvaring så ville dette bare bekrefte denne hypotesen da dette ville være en særdeles streng dom. Jeg tør minne om at i Olsvik saken (en veldig brutal drapssak), der to libyske asylsøkere tok livet av en forsvarsløs pensjonist med øks, ble de tiltalte kun idømt til 16 og 9 års fengsel. I Kato Air saken der en algerisk asylsøker forsøkte å styrte et fly med 9 personer ombord ble den tiltalte kun dømt til 15 års fengsel. Jeg mener at Nokasranet ikke skiller seg ut som en nevneverdig værre kriminell hendelse en disse sakene. Nå gjenstår det bare å se hva domstolene mener.