POLYGRAFEN

Thursday, June 30, 2005

Uproblematisk påvirkning av media?

Hvor langt kan media gå for å sikre seg rettighetene til en story? Hvor mange pålagte innskrenkninger i egen pressefriheten kan den tilate seg før den til slutt mister sin troverdighet som en objekiv nyhetsformidler? At media lar seg diktere av sterke samfunnsaktører fikk vi et godt eksempel på da USA`s forsvarsminister Donald Rumsfeld besøkte Stavanger tidligere i år. Vertene for besøket, Nato hovedkvarteret i Stavanger, styrte showet ned til hver minste lille detalj uten at pressen protesterte nevneverdig. De stilte velvilig opp, sultne på å få dekke en av årets største begivenheter. En del av deres utenlandske kollegaer var ikke like heldige. De ble nektet å delta på den etterfølgende pressekonferansen med den Amerikanske forsvarsministeren. Nato begrunnet utestengelsen av rent praktiske årsaker som mangel på plass. Mer kritiske røster hevdet at utestengelsen var et forsøk på å skjerme Rumsfeld fra ubehagelige spørsmål. Var dette et krav som Amerikanerne stilte eller var det en beslutning som ble tatt av vertene? Burde ikke Norske journalister ha boikottet denne pressekonferansen på bakgrunn av denne utestengelsen, eller er dette prisen man må betale for å drive journalistikk i en stadig mer kontrollert mediaverden?

Amerikanerne har selvfølgelig gode grunner til å forsøke å begrense media sitt innsyn i sine utenriksaffærer. Dette er en lekse de lærte i Vietnam. Fjernsynsbilder av døde soldater og svarte “bodybags” var demoraliserende for den folkelige moralen i en tid da myndighetene anså at nasjonalt samhold var alfa og omega. Dette var også en av grunnene til at de omsider trakk seg ut av denne konflikten. Amerikanerne tapte ikke bare krigen på bortebane, de tapte også krigen på hjemmebane. De tapte folkets støtte. Hovedgrunnen til dette var at media hadde frie tøyler til å bringe krigens grimme realiteter inn i de Amerikanske hjem. Dette er bakgrunnen til at USA i de etterfølgende konflikter har forsøkt å kontrollere den frie mediadekningen. Tv seere har blitt pressentert velregiserte reportasjer fra konflikter i Irak, Somalia og Kosovo. De har kunnet lytte til Amerikanske generaler levere partisk informasjon som media har viderformidlet til befolkningen vel vitende om at de ville bli ekskludert fra fremtidige militære pressekonferanser og briefinger hvis denne informasjonen ble utsatt for kritisk granskning. Også i tiden før den nåværende invasjonen av Irak har pressedekningen i USA vært ukritisk. Den har vært fordelaktig for dem som ønsket denne krigen. Kritiske røster har dødd bort i mengden av aviser og tvstasjoner som forfektet invasjonen.

Men det er ikke bare det Amerikanske forsvaret som forsøker å styre mediadekningen. Hollywood har også meldt sin entre på banen. I forbindelsen med lanseringen av den nye Steven Spielberg filmen “klodenes kamp” forlangte filmdistrubitøren av filmen at de Norske journalistene som ville overvære førpremieren registrere seg, samt undertegnet en kontrakt der de lovet å avstå fra å publisere anmeldelser av filmen før den 29 juni. En kan si mye om Hollywood, men en kan ikke stikke under en stol at den i første rekke er en gedigen industri viss hovedmål er å maksimere egen profitt. Dette gjøres bla med god hjelp av pressen iform av omtale av filmer og filmstjerner. Dette er forsåvidt greit så lenge det foregår på pressens premisser. Det er noe helt annet når Hollywood forsøker å blande seg inn i den redaksjonelle driften av pressen, som det å forlange at journalister undertegner lojalitetskontrakter og lar vær å publisere reportasjer før etter premiærekvelden. Hvis pressen fortsetter å akseptere slike premiser så kommer den til å miste det lille den har igjen av troverdighet i befolkningen.