Norske soldater i krig.

Angrepet på den norske militærbasen i Maymaneh i Afghanistan i februar klargjorde for alvor at Norges ambisjoner om å stille militære mannskaper til disposisjon i ustabile områder utenfor landets grenser innebærer en betydelig risiko. I Maymaneh utviklet det seg til direkte kamphandlinger mellom Afghanske opprørere og norske soldater. Angrepet varte i flere timer og de norske styrkene var faktisk ferd med å gi tapt da engelske soldater kom dem til unnsetning. I følge offisielle norske tall ble 4 Afghanere drept og 6 Nordmenn skadet i denne aksjonen. Det kunne ha gått mye verre, men heldigvis for nordmennene så hadde de oddsen på sin side denne dagen.

Det burde ikke komme som noen stor overraskelse for noen at slike insidenter ved jevne mellomrom kommer til å inntreffe når myndighetene i stadig større grad ønsker å sende militært personell ut på risikofylte oppdrag. Norske styrker vil også i fremtiden komme opp i liknende situasjoner og det er ikke alltid gitt at våre styrker vil ha like mye flaks som de hadde i Maymaneh. For det er faktisk krig det dreier seg om, væpnet kamp mellom stridende der den ene parten etter beste evne forsøker å ta livet av den andre. Tap av personell er ikke noe som kun skjer hos Amerikanere og Engelskmenn. Nordmenn har på ingen måte imunitet mot slike tap.

Norske myndigheter var også i tiden rett etter denne insidenten veldig tilbakeholdne med innformasjon om hva som faktisk fant sted i Maymaneh. Det ble først påpekt at det kun ble avfyrt skarpe varselskudd, og at kun gummikuler og tåregass ble avfyrt direkte mot angriperne, noe som senere ble tilbakevist. Norske styrker avfyrte skarpe skudd mot Afghanerne og tok sansynligvis livet av flere av disse. Et par uker etter denne insidenten dukket det opp en avisartikkel som skildret de engelske soldatenes versjon av angrepet, og denne versjonen var ganske ulik den som ble presentert i norske mediaer rett etter angrepet. De engelske soldatene kunne fortelle om nordmenn som var iferd med å resignere fullstendig. De kunne fortelle om norske offiserer som hadde mistet all kontroll over situasjonen, og som nesten gikk rundt i transe. De kunne fortelle om norske offiserer som takket gud for at de engelske styrkene kom dem til unnsetning. Engelskmennene tok straks over kontrollen og fikk omsider drevet opprørerene vekk fra området.

I etterkant av slike nesten katastrofer er det vanlig å ha en “debriefing”, en gjennomgang av hva som gikk galt og hvordan man i ettertid forhindrer at slike feil gjentar seg, og her burde det være en god del å ta fatt i for nordmennene. En ting som man burde starte med er å stille seg spørsmålet om ordinære norske styrker er godt nok trent til å operere under slike forhold. Er de kapable til å håndtere liknende situasjoner i fremtiden? Det er faktiske ikke tilstrekkelig at norske styrker er godt trent i praktisk militær strategi og ulike militære scenarioer hvis de ikke er tilstrekkelig forberedt rent mentalt på hva det vil si å gå i krig.

I dette tilfelle kom Engelskmennene nordmennene til unnsetning. Man kan da stille seg spørsmålet om hvilke forskjeller som eksisterer mellom det Engelske forsvaret og det norske. Vel, det eksisterer faktisk en god del, og mesteparten av disse dreier seg om mentalitet. Britene har i motsetning til Nordmenene en lang og stolt militær historie. De kjempet tapert i både første og andre verdenskrig, konflikter der de mistet flere hundretusen mann. Det er vanskelig å finne en Engelsk familie som ikke har hatt et familiemedlem som ikke har deltatt i disse to krigene. Britene er også veldig stolte av den insatsen som den Engelske hær og det engelske folk viste i disse to mørke periodene i verdenshistorien. De vet hva det vil si å miste tropper i strid og de vet hva det innebærer å gå i strid. En engelsk soldat bærer ingen illusjoner om at han ikke vil bli beskutt når han beveger seg inn i fiendtlig territorium. Dette er noe den Engelske hæren gir klar beskjed om når en rekrutt verver seg, treningen som denne rekruten motar er også tilrettelagt for slike hendelser.

Andre faktorer spiller selvfølgelig også inn, som f.eks. samfunnsmessige forhold. Det eksisterer store forskjeller mellom det engelske og det norske samfunn. Det engelske samfunn er langt harderer enn det norske. Dette gjenspeiler seg på alle områder. Jeg skal trekke opp et par eksempler. Det er f.eks stor akksept i england for at engelske gutter/mannfolk sloss når dem er ute på byen. Det er noe som blir betragtet som uskyldige guttestreker. Britene er også langt mer vokale og brautende enn den vanlige nordmann. I Norge forsøker man i større utstrekning å holde seg passiv i truende situasjoner, noe som Engelskmenn ser på som et utrykk for svakhet. Det britiske arbeidslivet er også langt hardere enn det norske. Sjefene og lederne har langt større makt og bruker denne oftere enn det som er vanlig i Norge. Hvis vi også tar med at mange av nabolagene i England har mye mer kriminalitet og er langt mer belastende enn det gjennomsnitlige norske så har man en mengde faktorer som er med på å prege engelskmenns mentalitet på en helt annen måte enn den norske. Engelskmenn er nok også en del mer avstumpet enn en gjennomsnitlig nordmann og dette kommer nok også til utrykk i stridsituasjoner.

Nordmenn, imotsetning til engelskmenn, blir fra tidlig alder lært at det er galt å sloss, at det er bedre å vende det andre kinn til og gå vekk fra truende situasjoner. Dette er forsåvidt noble trekk og skaper fredlige og ikke aggresive individer, men man bør også være såpasse ærlige at man innrømmer at slike trekk ikke er å foretrekke hos soldater som skal ut i strid? Når forsvaret blir mer og mer feminisert og forsøker å imprente “riktige” verdier hos soldatene så sier det seg selv at dette kan bli problematisk når de samme soldatene skal ut i strid? At det politiske Norge hele tiden påpeker at norske styrker som sendes ned til urolige områder skal oppfører seg fredlig og ikke oppføre seg på måter som kan virke konfronterende på de stridende fraksjonene i områdene er dette også med på å skape tvetydige forestillinger hos soldatene selv. Hvordan reagerer man når man blir utsatt for fiendtlig angrep når ord som forsoning, dialog og fredlige løsninger hele tiden befinner seg i bakhodet?

Forsvaret ynder også selv å påpeke forskjellen mellom norske soldater og f.eks. britiske og amerikanske, som i mange sammenhenger blir betragtet som John Wayne typer, mens nordmennene blir betragtet som mer avbalanserte, rolige og fornuftige. Kan det være at man i USA og England har et mer realistisk syn på hva som venter soldatene i krigsområder? Når man plasserer soldater i situasjoner som kan koste dem livet så er det vel naturlig å gi dem tilstrekkelig trening i å håndtere potensielle livstruende situasjoner?

Det ble i USA etter den andre verdenskrig utført en veldig interessant undersøkelse som tok for seg Amerikanske soldaters måter å reagere på under strid. Undersøkelsen viste at kun 20 prosent av soldatene besvarte ild mot fienden når de selv ble beskutt. De resterende 80 prosentene unlot bevisst å skyte mot fienden. De maktet simpelthen ikke å ta livet av et annet menneske, selv i de situasjonene der eget liv var truet. De mentale reservasjonene mot å ta et annet liv var så sterkt hos den enkelte soldat at denne ikke maktet å overkomme denne barriæren. Offentligjøringen av undersøkelsen vakte stor oppsikt i USA og den Amerikanske hæren bestemte seg for å finne en løsning på problemet. Man startet å jobbe aktivt med å bryte ned disse mentale sperrene hos soldatene, eller sagt med andre ord man brukte lang tid på å lære soldatene å ta livet av fiendtlige soldater. Under Korea krigen var prosentandelen som ikke skjøt for å drepe nede i 45 prosent, i Vietnam krigen kun 5 prosent. I dag er et av virkemidlene som det Amerikanske forsvaret benytter seg av for å bryte ned disse sperrene videospill.

Man skulle anta at en soldat automatisk og instinktivt dreper når eget liv er truet, men det er altså ikke tilfelle. Det er en egenskap som må læres. Det sier seg selv at dette er ting som ikke er politisk korrekte å diskutere, men det er alikevel en realitet. Nå skal jeg ikke utale meg om hvilke metoder som benyttes for å introdusere norske soldater til de grimme realitetene som de kommer til å møte i konfliktområder rundt omkring i verden, men det er en nødvendighet å addressere slike ting når man sender norsk ungdom ned til områder hvor de risikerer å havne i kampsituasjoner. Krig er en skitten business selv om norske politikere ikke liker å innrømme at norske styrker befinner i væpnede konflikter, og ofte skjønnmaler virkeligheten som møter norske soldater. Men de skylder dem såpass.

Domsavsigelsen

I dag falt dommen i Norges historiens største ranssak. Den var på ingen måte oppsiktsvekkende. De tiltalte ble idømt strenge straffer, noe som var i overenstemmelse med myndighetenes utalelser i tiden etter ranet om at de skyldige skulle tas hardt. Personen som ble utpekt som hjernen bak det hele, David Toska, ble dømt til 19 år i fengsel. Hans medtiltalte fikk dommer fra 13 til 17 år, enkelte av disse forvaringsdommer.

Hovedgrunnen til at de tiltalte fikk såpasse strenge straffer er som følger...

En politimann ble skutt og drept.
Ranerne kom seg unna med et stort pengebeløp uten nevneverdige problemer.
Ranet var et gedigent prestisjenederlag for myndighetene.

Dette er forsåvidt legitime motiver for å ilegge strenge straffer, men hvis det er slik at det skal være likhet for loven så må man på bakgrunn av disse domsavsigelsene trekke noen konklusjoner, og de er som følger....

At ranere heretter skal ilegges langt strengere straffer enn det som tidligere har vært praksis. At drapsmenn ikke lenger skal slippe unna med dommer på under 13 år. At forbrytere som stjeler, enten det er fra staten eller privatpersoner, i fremtiden idømmes langt strengere straffer.

Hvis det bak denne dommen ligger et signal om at det er slutt på å håndtere forbrytere med silkehansker så er dette positivt. Er derimot denne strenge domsavsigelsen kun et engangs tilfelle for de tiltalte i nokas saken så lukter det dobbelmoral på langt hold

klar til å begå nye lovbrudd

Rogaland politidistrikt har utarbeidet en liste over de mest aktive kriminelle utlendingene som befinner seg i distriktet. Pr dags dato teller denne listen 26 personer. Til sammen har disse 744 registrerte saker på rullebladet, 49 dommer, 23 bøter og 88 ikke-avgjordte saker. Det interessante her er at alle disse utlendingene har fått endelig avslag på søknad om opphold i Norge. Alikevel så befinner de seg her i landet klar til å begå nye lovbrudd.
Det tragiske i denne saken er at den ikke er særlig oppsiktsvekkende, den er snarere hva vi kan kalle normal avislesning anno 2006. Vi har sett en rekke lignende oppslag i media opp gjennom årene uten at det har ført til omlegging av den offisielle politiken som føres på dette området. For stadig flere mennesker begyner det nå å gå opp et lys, nemlig at det offentlige har mistet all kontroll over det som har med kriminalitetsbekjempende og krimialitetspreventive tiltak å gjøre. Man adresserer problemene, men ingenting vesentlig blir gjordt for å få bukt med dem.

Men problemene er igrunnen veldig enkle å løse.

Dem som kan deporteres sendes straks ut. Dem som av forskjellige grunner ikke kan utvises omgående interneres i egne leirer til en slik utvisning lar seg gjennomføre. Den naive dullingen som norske myndigheter har drevet med opp gjennom årene er nødt for å opphøre. Man kan ikke lenger ta hensyn til at disse individene risikerer rettsforfølgelse i egne hjemland. Det medfører faktisk grove brudd på menneskerettighetene til vanlige nordmenn å ha slike individer gående løs i våre lokalsamfunn. Det dreier seg faktisk om nasjonen Norges fremtid. Skal man ha noe håp om å opprettholde et fredlig norsk samfunn i fremtiden må myndighetene begynne å ta visse ting inn over seg. En god start er å annerkjenne at i de tilfellene der det står mellom rettsikkerheten til nordmenn kontra nylig ankomne kriminelle utlendinger så må rettsikkerheten til nordmenn ha forrang. Dvs utvisning av dem som ikke greier å innordne seg etter de normer som vår nasjon er tuftet på, uavhengig om disse risikerer straffeforfølgelse eller ikke..

Så enkelt er det.

Den østerikske inkvisisjon?

De siste tids hendelser har klargjordt for det store flertallet at ytringsfriheten har trange kår i dagens europa. Illusjonen om at vi i denne delen av verden har en uinnskrenket rett til å ytre oss fritt har fått seg en kraftig knekk. Vi fikk et glimrende eksempel på dette da redaktøren i avisen Magazinet, Vebjørn Selbekk, trykket karikaturtegninger av profeten mohammad og et tilnærmet sammlet politiker og pressekorps reagerte med å dolke ham i ryggen.

Vi fikk se en feig statsminister og en ryggløs utenriksminister skyve Selbekk foran seg i et forsøk på å blidgjøre fanatiske ekstremister som ønsker å gjennintrodusere steinalderen i vår del av verden. Dette fordi disse norske politikerpuddlene ikke hadde mot nok til å stå opp for noe som de fleste nordmenn anser å være en fundamental rettighet, nemlig retten til å ytre seg fritt. Pressen var ikke stort bedre. I en tid der de burde ha stått skulder til skulder med en hardt prøvet kollega, valgte de å la denne seile sin egen sjø. Det minste man kunne forvente var at en sammlet presse tok ham i forsvar, og annerkjente retten hans til å ytre seg fritt.

Hvis man tar disse norske reaksjonene i betraktning så er det kansje ikke så vanskelig å forstå at norsk presse nå ser ut til å applaudere østerikske myndigheters beslutning om å fengsle den engelske historikeren David Irving, fordi han har vært freidig nok til å benytte seg av sin (grunnleggende rett?) til å ytre seg fritt. Irving ble i dag dømt til 3 års fengsel for å ha benektet holocaust, eller sagt med andre ord, Irving ble fengslet fordi han valgte å følge sin egen personlige overbevisning, og ikke den offisielle angående en viss historisk begivenhet. Dette godtok ikke staten Østerike og nasjonen har med denne dommen klargjordt for resten av verden at man der i landet ikke respekterer ideen om at alle individer har en grunnleggende rett til å ytre seg fritt uten å risikere politisk forfølgelse av landets styrende myndigheter.

Det som er bekymringsfullt i dagens politiske klima er at det er dem som er ment å skulle forsvare ytringsfriheten, media, forfattere, politikere, som ikke synest å være klar over at det ikke spiller noen rolle om man ikke liker ytringene til folk som Irving og Selbekk, da det ikke er selve ytringene deres man forsvarer ved å stå opp for dem, men selve retten deres til å ytre seg. Neste naturlige steg for Østerike nå er vel å introdusere en inkvisisjonen, basert på den spanske modellen.

Politisk korrekthet er vestens nye religion.

Det har i den siste tiden blitt påpekt at ytringsfriheten er vestens nye religion. Dette er en feilaktig observasjon. Vestens nye religion er ikke ytringsfriheten. Vår nye religion bærer navnet “politisk korrekthet”. Denne nye religionen har visse trekk som den deler med islam, et av disse er at troende utøvere av “politisk korrekthet” i likhet med dypt troende muslimer er villige til å gå til fysisk angrep på personer som utsetter denne for “blasfemi”. Blasfemi mot “politisk korrekthet” innebærer å peke på logiske brister og svakheter som denne ideologien innehar.

I vår del av verden, imotsetning til den muslimske, så er de mest aktive utøverne av denne religionen den såkalte samfunnseliten. Avisredaktører, politikere, byråkrater, kulturpersonligheter og forfattere er eksempler på grupper som har omfavnet denne med ekte lidenskap. Dette er også en av grunnene til at den har fått så stor innflytelse her i landet.

Et av de mest bissare utslagene av denne nye religionen er at utøverne stadig vekk forsøker å forsvare grupperinger som ønsker å begrense demokratiet. Dette ved å stikke halen mellom beina når dette demokratiet blir utsatt for trussler og grove beskyldninger, og be om unnskyldning for at vi faktisk har dette inkorperert i lovverket vårt.

Det er også alarmerende at tilhengere av “politisk korrekthet” ikke evner å se konsekvensene av sin nye religion. For konsekvensen av denne er at man ikke makter å stanse fremveksten av anti-demokratiske krefter. I steden for velger man å klamre seg til tomme fraser som forsoning, dialog og respekt.

Det er alltid de frafalne som er de sterkeste motstandere av egen tidligere religion. Om Norge kommer til å fortsette å være et fritt og demokratisk land i fremtiden kommer alt an på om samfunnseliten velger å holde fast på sin nyfunne religion eller om de omsider velger å distansere seg fra denne.

Har myndighetene krevd en unnskyldning fra Selbekk?

Redaktør Vebjørn Selbekk har nå stått frem og gitt muslimene en uforbeholden unnskyldning for å ha trykket karikaturene av profeten mohammad i den kristne avisen Magazinet. Dette skjedde etter utstrakte samtaler med repressentanter fra de islamske trossamfunnene her i landet, og som et resultat av det massive presset han har vært utsatt for de siste ukene. Møte mellom Selbekk og muslimene ble arrangert av Krf leder Dagfinn Høybråten. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i etterkant utalt at møtet kom i stand uten innblanding fra regjeringens side. Hmmm.... Myndighetene håper nå at denne unnskyldningen skal sette en stopper for den massive kritikken og protestene som har kommet nasjonen Norge til del i denne konflikten.

Hvis jeg skulle tillate meg å la fantasien virkelig få fritt spillerom angående håndteringen av denne saken så antar jeg at resultatet ville ha sett omtrent slik ut....

Detector lar tankene løpe ......

At myndighetene ikke har jobbet aktivt for å få Selbekk til å komme med denne unnskyldningen er vanskelig å tro. Alt for mye har stått på spill for regjeringen i denne saken. Et bevis på dette er at Støre og Stoltenberg fra dag en har overgått hverandre i å forstå den muslimske vreden som disse tegningene har frembragt. De har bla sendt ut delegasjoner til religiøse ledere i midt østen for å drive en nødvendig “brannslukning”. Det har også forekommet utstrakt brannslukking på hjemmebane i denne saken. Styresmaktene har selvfølgelig ikke gått ut og sagt at Magazinet ikke skulle ha trykket disse tegningene, det ville ha vært en umulighet med hensyn til pressefriheten som vi angivelig har i dette landet, men det er ingen som helst tvil om at de anser at dette hadde vært ønskelig.

Og etter protestene kom opptøyene. Disse resulterte i nedbrenningen av den norske ambassade i Syria, hærverk mot norske bygninger i Hebron, ambassaden i Iran, evakuering av norske borgere fra utsatte områder og ikke minst angrepet på de norske styrkene i Afghanistan. Fem demonstranter ble drept i dette angrepet, muligens av norske soldater da disse angivelig avfyrte skarpe skudd. Det har også i etterkant av denne episoden blitt utlyst en dusør på 5 kilo gull til den eller de som makter å ta livet av norske borgere i landet. Myndighetene i Irak og Iran gikk tidlig ut og ærklærte at de ikke lenger ville samarbeide med norske oljeselskaper pga tegningene. Det skulle være unødvendig å påpeke at norske myndigheter er veldig interesserte i at Statoil og andre norske selskaper kommer sterkere inn på det internasjonale oljemarkedet.

Stoltenberg har også utalt at han frykter at Norges renome som fredsnasjon har fått seg en alvorlig knekk pga tegningene. Dette er et “renome” som norske myndigheter har brukt en årekke på å bygge opp med god hjelp av norske skattekroner. Skulle de ha latt dette “renomeet” forsvinne i sanden uten noen form for kamp? Myndighetene i Norge er selvsagt klar over at karikaturtegningene har blitt et storpolitisk tema, og at det medfører alvorlige implikasjoner for norsk politikk og norske borgere i de aktuelle områdene hvis situasjonen ikke løser seg. For ikke å snakke om de alvorlige konsekvensene som dette kan føre til her i landet.

For det har i de siste årene kommet frem en rekke avsløringer i media om at det befinner seg mennesker i Norge som er mer enn villige til å utføre terroristhandlinger hvis dette skulle være påkrevd. Når vi også vet at PST har rykket ut og sagt at de er i høyeste beredskap pga av konflikten som disse tegningene har skapt så er det grobunn for uro. Skulle det oppstå raseuroligheter i Norge så ville dette være et nesten utenkelige scenarioet for myndighetene. Jens stoltenberg fastslo for en måneds tid siden i nyttårstalen sin at Norge skal bli det mest velfungerende multietniske samfunnet i verden. Da er det ikke plass for slike uroligheter. Det finnes over 100 000 innvandrere i hovedstaden, mange av dem muslimer. Skulle disse begynne å bråke så er helvete løs.

Et spørsmål som også er verdt å stille seg er om myndighetene har utøvd press eller forsøkt å “overbevise” de store media aktørene om å la vær å trykke tegningene etter at konflikten tok av? Har styresmaktene i såtilfelle gjordt dette med å henvise til rikets sikkerhet? Svenske myndigheter gikk til det drastiske skrittet å stenge internettsidene til Sverigedemokratene fordi dette partiet hadde publisert profetkarikaturene på sine hjemmesider. Begrunnelsen fra svenskene var at de var livredde for å bli dratt inn i konflikten. Den Svenske sikkerhetstjenesten SAPO assisterte myndighetene i saken. Har norske styresmakter fått hjelp av PST? Det at flere aviser og tv stasjoner unnlot å vise tegningene har unnektelig vært med på å kraftig redusere skadevirkningene.

Så var det selve forsoningsmøte mellom Selbekk og Muslimene her i landet da. Dette møte ble arrangert av Dagfinn Høybråten, Krf leder og en av myndighetenes mange viktige aktører. Møtene var hemmelige, dvs at pressen ikke fikk noe informasjon om hva som ble drøftet. Skal en være veldig kynisk så kan en påstå at det i et slikt møte ville være muligheter for å bruke både pisk og honning, eller begge deler for å sørge for at partene kom til enighet. Når en også tar i betragtning hva som står på spill så er ikke dette så veldig vanskelig å forestille seg.

Vil en unnskyldning som kommer frem under slike omstendigheter og et slikt klima være oppriktig? En kan ihverfall være sikker på at myndighetene har hatt en stor, diger klam hånd med i å frembringe denne unnskyldningen uansett hva de måtte forsøke å påstå i media.

Mener også å ha hørt på radioen for en ukes tid siden at en muslimsk forstander i Oslo ble fortalt at menigheten hans ville miste statsstøtten hvis han ikke tonet ned egen kritikk av tegningene. Er det helt utenkelig at myndighetene skulle ha benyttet seg av slike metoder? Det er nå tross alt slik her i verden at Money talks...

Fantasi slutt ......

Noe sånn ville det antagelig ha sett ut skulle jeg skulle velge å forfatte et innlegg basert på grunnlag av høyst frittløpende tanker. Men det ville bare ha vært synsing fra min side, for norske styresmakter spiller jo alltid med åpne kort, eller???

.

Den multikulturelle ideologi.

Responsen fra det politiske Norge etter publiseringen av karikaturtegningene av profeten mohammad har vært preget av en ikke-konfronterende og løsningsorienterte linje. Norske myndigheter har forsøkt å komme frem til en fredlig løsning som alle parter kan leve med. Problemet er bare at dette ikke lar seg gjøre. For uansett hvordan man angriper dette problemet så vil man fornærme en av partene i denne konflikten, enten det dreier seg om muslimer som føler seg krenket, eller nordmenn som mener at pressen skal være fri og uten innblanding fra myndighetenes side. Ber man om unnskyldning for tegningene så etterkommer man muslimenes krav, men på den annen side så begår man et digert overtramp mot dem som ønsker at Norge ikke skal ha en statskontrollert presse.

Denne konflikten har også tydeliggjordt for den store majoriteten at det eksisterer store forskjeller mellom muslimske innvandrere og etniske nordmenn. Forskjeller som i en årrekke har blitt forsøkt ignorert og bagatelisert av de samme myndighetene som nå frenetisk forsøker å finne en fredlig løsning på denne konflikten. Et spørsmål som myndighetene burde ha stilt seg for lenge siden er hvilke forutsetninger det er som må ligge til grunn for å skape et fredlig og stabilt samfunn. Svaret er selvfølgelig at det må eksistere en sterk nasjonal identitetsfølelsen som deles av landets innbyggerne. Det må eksistere visse grunnleggende verdier og moralkodekser som binner denne befolkningsgruppen sammen. Eller sagt på en annen måte, landets innbyggere må føle en sterk tilhørighet til sine øvrige landsmenn.

Når et samfunn gjennomgår store forandring i løpet av kort tid, slik som de fleste europeiske samfunn har gjordt de siste tiårene, med hensyn til demografisk sammensetning og introdusering av nye kulturer, så skapes det store indre spenninger pga de digre motsetningene som oppstår mellom de opprinnelige og de nyankommne innbyggerne. Det er særdeles uklokt å ignorer disse spenningene ganske enkelt fordi de ikke lar seg ignorere. Man kan selvfølgelig legge lokk på dem og forsøke å undertrykke disse, men til syvende og sist dukker de alltid opp til overflaten. Reaksjonene er da ofte voldsomme og preget av en kompromissløs linje. Vi har i løpet av kort tid sett eksempler på dette i en rekke land som f.eks Frankriket, Australia, England og nå også i Norge.

Man kan selvfølgelig også stille seg spørsmålet om hvor mye det skal vektlegge at folk med ulik etnisitet og religion foretrekker å leve mest mulig separert i de land som har flere ulike befolkningsgrupper. Hvor mye skal det vektlegge at de ulike gruppene i større og større grad velger å leve etter egne regler og egne moralkodekser? Hva skyldes denne frivillige segregeringen? Man kan i samme vending også spørre seg om det er noen vits i å finne frem til årsaksforholdene som har ført til at protestanter og katolikker i Nord Irland ikke greier å leve i ro og fordragelighet. Er dette et varsel om hva som kommer til å skje her i landet? Man kan også spørre seg om hvorfor baskere og spanjoler ikke makter å leve i ro og harmoni, eller hvorfor det eksisterer store motsetningsforhold mellom franskkanadiere og engelskkanadensere. Bare for å nevne et par eksempler.

Det som ofte ikke nevnes er at multikulturalismen er en ideologi på lik linje med alle andre ideologier. Den har alle de karakteristiske trekk som kjennetegner en ideologi. For at den multikulturelle ideologien i det hele tatt skal fungere så er den nødt for å være konsekvent. Dvs. at den er nødt for å møte all motstand med sensur og ikke-demokratiske virkemidler. Dette kjennetegnes best ved det media og politikerskapte “politiske korrekte” samfunn. Negative argumenter skal ties i hjel. Meningsmotstandere skal ikke slippe til ordet, men stigmatiseres med nedsettende ord som rasister, nazister og fascister. Man skaper på denne måten et samfunn som bygger opp store frustrasjoner, da en stor del av befolkningen ikke kommer til ordet i den offentlige debatt og heller ikke har noen innvirkning på den innvandringspolitikk som føres i egne land. Vi ser i dag at det har oppstått store brister i denne ideologien. Vi ser at argumentene som har underbygget denne ideologien omsider har begynt å slå sprekker. Alle vet at ideologier står for fall. Med kommunismen i øst europa tok det kun ett års tid. Spørsmålet nå er hvor lang tid tar det før multikulturalismen som ideologi kollapser?